Slippkonsert for «Twine»
På søndag blir det releasekonsert for ensemblet SISUs plate med komplett kammermusikk for slagverk av Rolf Wallin. Konserten er tidligere blitt avlyst, men til tross for pandemiens seneste utvikling er det nå dekket for konsert. Platen kom ut sent på våren, og jeg bruker søndagens konsert som en unnskyldning for å se nærmere på den nå.
Det var en tid da det var enklere å være fan av Wallin, som jeg altså er. Han tar nemlig ikke like stor plass på programmer lenger, så det er gledelig at denne platen nå er kommet ut. Skal en bred virksomhet sammenfattes i få ord handler det om at Wallin skriver slik at det høres ut som en glede å spille musikken hans. Jeg føler at han behersker alle instrumenter og deres idiomatikk, som ført til noe av den beste orkestreringen vi hørt i dette landet, og selv om Wallin iblant bruker teoretiske modeller til inspirasjon er det alltid noe både sanselig og lekent over musikken.
Tilbake til 90-tallet
Slagverksverkene på platen er skrevet i en tiårsperiode, fra 1989 til 1998. Både ordet «slagverksverkene» og de nevnte årstallene kan si noe om hva Wallin driver med. I Purge (1989) er det nemlig mye som skjer rett ved siden av pulsslagene, som om rytmen forskyves, i tillegg til at han jobber mye med betoningsmønstre i forandring som skaper en fengende fremdrift. Det er altså omtrent som at et siffer i årstallene forskyves for å skape et tiår i forskjell tid eller en forandret betoning.
Også ordet «slagverksverkene» kan ses en som forskyvning eller som et tillegg eller en variasjon. Men det har dessuten en spesiell klang. Jeg sitter i alle fall her og sier ordet «slagverksverkene» høyt for meg selv og humrer fordi det er så gøy å si, og det gir en herlig følelse i munnen å si det. Nettopp en slik gledefylt klanglighet kan knyttes til tittelverket Twine (1995), der Wallin går aller lengst i å male med alle klangfarger som kan komme ut av et slagsverksensemble.
I Twine arbeider Wallin med lydene av tre i to forskjellige strømmer, en lys og en mørk – for å si det litt for enkelt. Men resultatet er på ingen måte ukomplisert. Heller har vi å gjøre med et fargespill malt gjennom en rytmisk fest, som er et lite mesterverk i instrumentering, spilt av to av de tre medlemmene i SISU.
Fanfare og fraktaler
Platen begynner med Frap (1998) som Wallin selv kaller «fanfarelignende». I mine ører bygger musikken på gøyale rytmer som tirrer kroppen til bevegelse, noe som stemmer godt overens med plateteksten der Wallin fremhever at det noen ganger er fint å ikke være så alvorlig som komponist.
Avslutningsverket Stonewave (1990) er et resultat av Wallins fascinasjon for fraktaler, altså mønstre der delen er strukturert som helheten (dersom jeg har skjønt det riktig). Han anmerker selv at dette kunne «ført til steril, «teoretisk» musikk», men det er lett å være enig i at det ikke ble sånn. Stonewave er verket som tilsynelatende er mest ukomplisert i instrumenteringen, og musikken fremhever at mønstre og symmetri rett og slett er vakkert, i alle fall når Wallin tar det i sine hender.
Ja, «tar i sine hender». Det er noe med spranget fra idé til verk hos Wallin, der den bakenforliggende tanken alltid trer tilbake på en smakfull måte for å gi plass til et musikalsk vellykket resultat. I tillegg til at jeg ikke kan tenke på Wallin uten å tenke Act (2003) – en perle av et orkesterverk som jeg lurer på må være det mest spilte norske orkesterverket fra de siste tiårene – går også tankene til Concerning King (2006) og den ville ideen å lage en slags musikalsk transkripsjon av en tale fra Martin Luther King jr. Selv om den store borgerrettsforkjemperen hadde en retorisk/musikalsk måte å fremføre sitt budskap på, og jeg hører melodien av hans stemme på en helt annen måte etter å hørt Wallins verk, er det magisk at Wallin klarer av å gjøre interessant musikk fra et slikt materiale.
Selv om disse avsluttende tankene ikke berører verk på platen, måtte jeg få sagt dette for å antyde Wallins teft for å lage noe musikalsk og fengende ut av materialet han bruker.
Forresten, jeg har jo helt glemt å si at SISU behersker Wallins musikk til fullendelse. Uansett om det er mikroavvikene fra rytmene, sjikt som skal gå inn i hverandre, klangfarger som skal opp på lydlerretet eller rytmer som skal svinge, så føles det like riktig som levende ut når musikken holdes i SISUs hender.
Lytt til platen, og ikke minst syns jeg du skal gå på konserten. I tillegg til verk fra platen fremfører SISU Phonotope. Denne traileren gjør i alle fall at jeg får lyst til å gå på konserten:
Info og billetter til konserten: https://www.parkteatret.no/arrangement/sisutopisk-wallin